Dette er mine gamle dager

Hver gang det kommer ny bok om Jarle Klepp tenker jeg både "hurra" og "hva er det Jarle surrer seg borti nå?".

Jeg har lest samtlige bøker om Jarle, og kan med hånden på hjertet si at unge herr Klepp er en av de mest usympatiske litterære karakterene jeg veit om. Så hvorfor fortsetter jeg da å lese om han? Etter at jeg omtrent kasta "Mannen som elsket Yngve" i veggen i rein frustrasjon så jeg ikke for meg at jeg kom til å lese flere av bøkene. Men allikvel er det noe som gjør at jeg plukker opp bok etter bok om denne selvsentrerte fyren. Det er Helge, den tøffe kompisen til Jarle som jeg garantert hadde vært forelska i da jeg gikk i 9. klasse. Det er det skjøre og ødelagte famlielivet, og faren som kjører illusjonen om A4-livet i grøfta. Det er det å kjenne seg igjen i Jarles musikk, film- og litteraturreferanser. Også er det det faktum at romanene er gode skildringer av oppvekst.

I denne boka er Jarle omsider voksen (eller i hvertfall eldre). Han er gift, har to fine barn og er generelt ganske fornøyd med livet. På nyttårsaften reiser han ut for å kjøpe stjerneskudd, og kommer i snakk med datteren til noen gamle venner av faren. Dette setter en hel del tanker i sving, og boka dreier seg mye om hvordan det var å vokse opp med en alkoholisert far.

Med unntak av et par ting som jeg ikke syns samsvarer helt med historiene i de andre bøkene, er nok dette er en av de beste bøkene om Jarle. Renberg har en egen evne til å skape karakterer som er ekte. De er ikke utprega gode eller utprega onde, de er bare vanlige mennesker som prøver å gjøre det beste ut av det de har.

Biblioteket har alle bøkene om Jarle. To av bøkene er også filmatisert.