Uglies av Scott Westerfeld

Tally Youngbloods historie foregår ca 300 år frem i tid. Menneskene bor i byer og tar sterk avstand fra vår tids rovdrift på naturen og fokus på skjønnhet. I et forsøk på å gjøre skjønnhet uviktig blir alle innbyggere operert når de fyller 16 år, alle blir like vakre. Tanken er at skjønnhet ikke lenger har noe å si når alle er like vakre. Tally er snart 16 år og gleder seg veldig til operasjonen. Alle vennene hennes har fylt 16, blitt operert og flyttet til Penby. I Penby lever de nyopererte et sorgløst liv med festing og moro. Alle ungdommer under 16 år bor på internat og går under navnet stygginger. Etter at Tallys beste venn Pervis blir operert føler hun seg helt alene. Hun reiser inn til Penby og finner er Pervis som ikke bare har forandret useende, han oppfører seg annerledes også. Heldigvis treffer Tally en jente som er akkurat like gammel som henne, Shay. Men Shay er ikke som andre 15-åringer. Shay har vært utenfor byen mange ganger, og til og med truffet mennesker hun hevder bor der.

Dagen før Shay og Tally skal opereres rømmer Shay, og vil ha Tally med seg. Tally vil bare bli pen og flytte til Penby, men Shay gir henne allikevel en veibeskrivelse til Shays reisemål, Røyk. På vei til operasjonen blir Tally stoppet av myndighetene og får vite at for å bli pen, må hun finne Shay for dem. Tally begir seg ut på en farefull ferd på jakt etter Shay og de andre styggingene som lever utenfor byen.

Uglies er en spennende framtidsvisjon som passer for ungdom og voksne. Boka er veldig underholdene og lettlest, men dialogene er litt stive og oversettelsen er ikke helt på topp. Jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor boka heter Uglies, i boka står det ingen ting om uglies, de "stygge" kalles for stygginger. Boka er allikevel å anbefale, og jeg kommer sikkert til å lese de to neste bøkene i trilogien når de kommer.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Allan Karlsson er ikke som andre hundreåringer, man kan vel si at han ikke er som andre mennesker i det hele tatt. Allan har havnet på gamlehjem etter et langt og innholdsrikt liv. Hundreårsdagen skal feires med pomp og prakt, men det er ikke hovedpersonen selv interessert i. Han klatrer rett og slett ut av vinduet og begir seg ut på en reise i Sverige hvor han får nye venner og nye fiender. Å stjele en koffert fra en motorsykkelbande gir Allan problemer, men også en gevinst.

Romanen er delt mellom historien fra nåtiden og historien om Allans fortid. Allan har en svært begivenhetsrik og spesiell fortid. Han møter verdensledere og er involvert i flere viktige begivenheter. Politikk interesserer ikke Allan og for han spiller det ikke noen rolle hvilke side han tar i forskjellige saker, han kan samarbeide med de fleste.

Hundreåringen er en helt herlig, morsom og overraskende bok som jeg anbefaler på det varmeste!

Blodig og svensk

For to år siden begynte jeg, i kjølvannet av Twilight, å lese en langt mer realistisk og brutal vampyrfortelling, nemlig John Ajvide Lindqvists "La den rette komme inn". Jeg hadde fått den anbefalt fra flere, og tenkte at det var greit med litt avveksling fra søtsuppen Bella & Edward. Fra første stund får man en følelse av at noe er feil i Blackeberg, der historien finner sted. Det er en underliggende, ekkel følelse, og jo mer man leser, jo mer utilpass blir man som leser.

Romanen foregår altså i Blackeberg, en tilsynelatende idyllisk forstad til Stockholm, på starten av 1980-tallet. Plutselig blir en ung gutt funnet drept, halsen er skåret over og kroppen er tømt for blod. 12-åringen Oscar blir fascinert av det brutale mordet. Samtidig flytter det inn ei litt spesiell jente i blokka der Oscar bor. Er jenta knyttet til drapet? Og hvorfor treffer Oscar henne bare på kvelden?

Dette er ikke bare en historie om blodtørstighet og bestialitet, men også om vennskap, mobbing og triste skjebner. Det er mange gråsoner i Lindqvists verden, og lite svart/hvitt. Ingen av karakterene er utpreget gode, eller utpreget onde. De har med seg bagasje fra tidligere i livet (og kanskje også tidligere liv) som preger dem på forskjellige måter. Men en ting er veldig tydelig, forfatteren er oppriktig glad i karakterene sine, enten de er drikker blod, banker kona si eller er pedofile.

Men som sagt... jeg begynte å lese denne boka for to år siden. Da jeg hadde ca 100 sider igjen måtte jeg legge den fra meg. Jeg orka ikke mer. Jeg var for kvalm, for utslitt, for lei meg, for redd. Lindqvist er antakeligvis den eneste forfatteren som får deg til å ville spy og gråte samtidig. Så jeg leverte boka tilbake, litt skuffa over meg sjøl fordi jeg ikke klarte å lese den ferdig.

Og så, forrige onsdag var jeg på Litteraturhuset og hørte på min favorittforfatter, Johan Harstad, intervjue John Ajvide Lindqvist. Også ble jeg litt forelska igjen. For en utrolig enerigsk, morsom og ikke minst reflektert fyr! Han fortalte litt om "La den rette komme inn", arbeidsprosesser og hva som får han til å ville skrive skrekkromaner, og ikke minst en god del om hans nyeste bok, "Lille stjerne" (som jeg også har lest og selvsagt skal blogge om). Jeg var solgt. Igjen. Så jeg gikk hjem, med mitt signerte eksemplar av "La den rette komme inn", og leste de siste 100 sidene. Lo litt. Gråt litt. Ble litt kvalm. Men mest glad.

Les boka. Vi har den i biblioteket.