onsdag 13. april 2011

Dødslekene



Serien Dødslekene av Suzanne Collins passer både for ungdom og voksne og den er forferdelig spennende. Vi snakker "klarer ikke legge fra meg"-spennende.

Katniss lever i en dyster fremtid, i landet Panem. Panem styres fra hovedstaden Capitol og har de 12 distriktene i et jerngrep. I det lutfattige distrikt 12, gruvedistriktet, bor Katniss sammen med moren og lillesøsteren Prim. Faren døde i en gruveulykke, og etter det har moren ikke fungert som en mor for Katniss og Prim. For at den lille familien skal få nok mat sniker Katniss seg ut i skogen for å jakte sammen med vennen Storm. Det er forbudt å gå ut i skogen, men strømgjerdet er slått av og myndighetene overser at Katniss og Storm sniker seg ut.

Dødslekene er et realityshow Capitol bruker for å kontrollere innbyggerne. Alle mellom 12 og 18 år kan bli trukket ut til å delta, en gutt og en jente fra hvert distrikt. De fattigste som har byttet til seg mat, har størst sjangs til å bli trukket ut. Når Prim blir trukket ut, nøler ikke Katniss med å melde seg frivillig og sammen med bakersønnen Peeta blir hun sendt avgårde. Men dødslekene kan bare ha en vinner, alle de andre deltakerne skal dø. For å komme seg gjennom lekene får Katniss og Peeta hjelp av den eneste tidligere vinneren fra distrikt 12, fylliken Haymitch. De får også hvert sitt preppeteam som styler dem i tråd med Capitols ønsker.

Men hvilken strategi skal Katniss bruke? Har hun i det hele tatt en sjangs mot de spesialtrente deltakerene fra de rikere distriktene? Det blir en kamp på liv og død, tøft og direkte skildret.

Dødslekene og resultatet får store ringvirkninger, ikke bare for Katniss og Peeta, men for hele Panem. Kampen mot Capitol og undertrykkelse går som en rød tråd gjennom alle tre bøkene. Bøkene er fulle av vold, kampvilje, fortvilelse, kjærlighet og mot. Jeg ble helt oppslukt, og ble veldig glad i Katniss og veldig opprørt over urettferdigheten. Dette er engasjerende og spennende bøker som anbefales på det varmeste.

torsdag 7. april 2011

Allsang og hjernemasse


Forrige gang blogga jeg om "La den rette komme inn". Jeg holder meg på samme forfatter, og nå er det "Lille stjerne" jeg har lest. Dette er den nyeste boka av Lindqvist som er oversatt, og denne gangen er det ingen vampyrer, zombier eller spøkelser, bare mennesker og det fæle (og noen ganger fine) de gjør.


Boka er delt i tre. Den første delen handler om Teres, den andre om Teresa, og den tredje om de to jentene sammen.


Da den avdankede svensktoppartisten Lennart finner et spedbarn i skogen, blir han målløs når han hører henne skrike. Han har aldri hørt en klarere tone, og ser for seg en strålende karriere for jenta og en oppsving for sin egen dalende karriere. Han tar henne med seg hjem, og sammen oppdrar han og kona Laila, og etterhvert også deres sønn, bølla Jerry lille Teres (eller Vesla, som hun heter helt i starten av boka) etter beste evne, i familiens kjeller. Dessverre er deres "beste evne" ikke særlig god, og Teres blir understimulert, underutviklet og mangler evnen til å relatere til andre mennesker, fordi de voksne har overbevist henne om at alle utenfor huset er slemme og vil spise henne.


Teresa kommer fra en mye mer velfungerende familie, men faller allikevel utenom. Hun har få venner, har lite til felles med brødrene sine og er generelt litt ensom. Jo eldre hun blir, jo mer tydelig blir det at hun ikke passer inn.


På et tidspunkt kommer Teres seg ut av kjelleren, og de to jentene møtes. Herfra er det duket for Idol, Allsang på Skansen, vennskap og bruk av drill på ukonvensjonelle måter.


Jeg leste denna boka på to dager. Den er det mest brutale jeg har lest siden jeg satt med spyposen parat og leste American Psycho da jeg var 16. Men tross mye blod og gørr, er det en varm, fin, og ikke minst trist fortelling om to jenter som begge har et helt spesielt behov for kontakt med en likesinnet. Det som stadig slår meg med Lindqvist, er den imponerende evnen til å ha empati med karakterene sine, enten det er den ødelagte, konebankende Lennart, hans sønn pøbelen Jerry, eller den sleske manageren som skjenker småjenter med sjampis og voldtar dem. I tillegg til alt det vonde som skildres i boka er det også mye varme, mye skjørt og vakkert. Boka gir et helt spesielt innblikk i ondskap, desperasjon, og gjentatte forsøk på å ville gjøre noe godt, men å totalt mislykkes.


Jeg anbefaler Lille stjerne til alle som liker gode historier og skakkjørte karakterer. Men Lindqvist sparer ikke på blodet, bare så det er sagt.