Blodig og svensk

For to år siden begynte jeg, i kjølvannet av Twilight, å lese en langt mer realistisk og brutal vampyrfortelling, nemlig John Ajvide Lindqvists "La den rette komme inn". Jeg hadde fått den anbefalt fra flere, og tenkte at det var greit med litt avveksling fra søtsuppen Bella & Edward. Fra første stund får man en følelse av at noe er feil i Blackeberg, der historien finner sted. Det er en underliggende, ekkel følelse, og jo mer man leser, jo mer utilpass blir man som leser.

Romanen foregår altså i Blackeberg, en tilsynelatende idyllisk forstad til Stockholm, på starten av 1980-tallet. Plutselig blir en ung gutt funnet drept, halsen er skåret over og kroppen er tømt for blod. 12-åringen Oscar blir fascinert av det brutale mordet. Samtidig flytter det inn ei litt spesiell jente i blokka der Oscar bor. Er jenta knyttet til drapet? Og hvorfor treffer Oscar henne bare på kvelden?

Dette er ikke bare en historie om blodtørstighet og bestialitet, men også om vennskap, mobbing og triste skjebner. Det er mange gråsoner i Lindqvists verden, og lite svart/hvitt. Ingen av karakterene er utpreget gode, eller utpreget onde. De har med seg bagasje fra tidligere i livet (og kanskje også tidligere liv) som preger dem på forskjellige måter. Men en ting er veldig tydelig, forfatteren er oppriktig glad i karakterene sine, enten de er drikker blod, banker kona si eller er pedofile.

Men som sagt... jeg begynte å lese denne boka for to år siden. Da jeg hadde ca 100 sider igjen måtte jeg legge den fra meg. Jeg orka ikke mer. Jeg var for kvalm, for utslitt, for lei meg, for redd. Lindqvist er antakeligvis den eneste forfatteren som får deg til å ville spy og gråte samtidig. Så jeg leverte boka tilbake, litt skuffa over meg sjøl fordi jeg ikke klarte å lese den ferdig.

Og så, forrige onsdag var jeg på Litteraturhuset og hørte på min favorittforfatter, Johan Harstad, intervjue John Ajvide Lindqvist. Også ble jeg litt forelska igjen. For en utrolig enerigsk, morsom og ikke minst reflektert fyr! Han fortalte litt om "La den rette komme inn", arbeidsprosesser og hva som får han til å ville skrive skrekkromaner, og ikke minst en god del om hans nyeste bok, "Lille stjerne" (som jeg også har lest og selvsagt skal blogge om). Jeg var solgt. Igjen. Så jeg gikk hjem, med mitt signerte eksemplar av "La den rette komme inn", og leste de siste 100 sidene. Lo litt. Gråt litt. Ble litt kvalm. Men mest glad.

Les boka. Vi har den i biblioteket.