Uglies av Scott Westerfeld

Tally Youngbloods historie foregår ca 300 år frem i tid. Menneskene bor i byer og tar sterk avstand fra vår tids rovdrift på naturen og fokus på skjønnhet. I et forsøk på å gjøre skjønnhet uviktig blir alle innbyggere operert når de fyller 16 år, alle blir like vakre. Tanken er at skjønnhet ikke lenger har noe å si når alle er like vakre. Tally er snart 16 år og gleder seg veldig til operasjonen. Alle vennene hennes har fylt 16, blitt operert og flyttet til Penby. I Penby lever de nyopererte et sorgløst liv med festing og moro. Alle ungdommer under 16 år bor på internat og går under navnet stygginger. Etter at Tallys beste venn Pervis blir operert føler hun seg helt alene. Hun reiser inn til Penby og finner er Pervis som ikke bare har forandret useende, han oppfører seg annerledes også. Heldigvis treffer Tally en jente som er akkurat like gammel som henne, Shay. Men Shay er ikke som andre 15-åringer. Shay har vært utenfor byen mange ganger, og til og med truffet mennesker hun hevder bor der.

Dagen før Shay og Tally skal opereres rømmer Shay, og vil ha Tally med seg. Tally vil bare bli pen og flytte til Penby, men Shay gir henne allikevel en veibeskrivelse til Shays reisemål, Røyk. På vei til operasjonen blir Tally stoppet av myndighetene og får vite at for å bli pen, må hun finne Shay for dem. Tally begir seg ut på en farefull ferd på jakt etter Shay og de andre styggingene som lever utenfor byen.

Uglies er en spennende framtidsvisjon som passer for ungdom og voksne. Boka er veldig underholdene og lettlest, men dialogene er litt stive og oversettelsen er ikke helt på topp. Jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor boka heter Uglies, i boka står det ingen ting om uglies, de "stygge" kalles for stygginger. Boka er allikevel å anbefale, og jeg kommer sikkert til å lese de to neste bøkene i trilogien når de kommer.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Allan Karlsson er ikke som andre hundreåringer, man kan vel si at han ikke er som andre mennesker i det hele tatt. Allan har havnet på gamlehjem etter et langt og innholdsrikt liv. Hundreårsdagen skal feires med pomp og prakt, men det er ikke hovedpersonen selv interessert i. Han klatrer rett og slett ut av vinduet og begir seg ut på en reise i Sverige hvor han får nye venner og nye fiender. Å stjele en koffert fra en motorsykkelbande gir Allan problemer, men også en gevinst.

Romanen er delt mellom historien fra nåtiden og historien om Allans fortid. Allan har en svært begivenhetsrik og spesiell fortid. Han møter verdensledere og er involvert i flere viktige begivenheter. Politikk interesserer ikke Allan og for han spiller det ikke noen rolle hvilke side han tar i forskjellige saker, han kan samarbeide med de fleste.

Hundreåringen er en helt herlig, morsom og overraskende bok som jeg anbefaler på det varmeste!

Blodig og svensk

For to år siden begynte jeg, i kjølvannet av Twilight, å lese en langt mer realistisk og brutal vampyrfortelling, nemlig John Ajvide Lindqvists "La den rette komme inn". Jeg hadde fått den anbefalt fra flere, og tenkte at det var greit med litt avveksling fra søtsuppen Bella & Edward. Fra første stund får man en følelse av at noe er feil i Blackeberg, der historien finner sted. Det er en underliggende, ekkel følelse, og jo mer man leser, jo mer utilpass blir man som leser.

Romanen foregår altså i Blackeberg, en tilsynelatende idyllisk forstad til Stockholm, på starten av 1980-tallet. Plutselig blir en ung gutt funnet drept, halsen er skåret over og kroppen er tømt for blod. 12-åringen Oscar blir fascinert av det brutale mordet. Samtidig flytter det inn ei litt spesiell jente i blokka der Oscar bor. Er jenta knyttet til drapet? Og hvorfor treffer Oscar henne bare på kvelden?

Dette er ikke bare en historie om blodtørstighet og bestialitet, men også om vennskap, mobbing og triste skjebner. Det er mange gråsoner i Lindqvists verden, og lite svart/hvitt. Ingen av karakterene er utpreget gode, eller utpreget onde. De har med seg bagasje fra tidligere i livet (og kanskje også tidligere liv) som preger dem på forskjellige måter. Men en ting er veldig tydelig, forfatteren er oppriktig glad i karakterene sine, enten de er drikker blod, banker kona si eller er pedofile.

Men som sagt... jeg begynte å lese denne boka for to år siden. Da jeg hadde ca 100 sider igjen måtte jeg legge den fra meg. Jeg orka ikke mer. Jeg var for kvalm, for utslitt, for lei meg, for redd. Lindqvist er antakeligvis den eneste forfatteren som får deg til å ville spy og gråte samtidig. Så jeg leverte boka tilbake, litt skuffa over meg sjøl fordi jeg ikke klarte å lese den ferdig.

Og så, forrige onsdag var jeg på Litteraturhuset og hørte på min favorittforfatter, Johan Harstad, intervjue John Ajvide Lindqvist. Også ble jeg litt forelska igjen. For en utrolig enerigsk, morsom og ikke minst reflektert fyr! Han fortalte litt om "La den rette komme inn", arbeidsprosesser og hva som får han til å ville skrive skrekkromaner, og ikke minst en god del om hans nyeste bok, "Lille stjerne" (som jeg også har lest og selvsagt skal blogge om). Jeg var solgt. Igjen. Så jeg gikk hjem, med mitt signerte eksemplar av "La den rette komme inn", og leste de siste 100 sidene. Lo litt. Gråt litt. Ble litt kvalm. Men mest glad.

Les boka. Vi har den i biblioteket.

Frihet av Jonathan Franzen

Ekteparet Berglund, Patty og Walter, fremstår som et harmonisk og normalt ektepar med to barn. Patty er hjemmeværende mor som prioriterer mann og barn. Men den perfekte fasaden slår sprekker. Sønnen Joey flytter inn hos naboen og blir uvenner med resten av familien, Walter bytter jobb og Patty blir deprimert og irrasjonell. Hendelser i Patty og Walters barndom og ungdom preger dem sterkt. De kommer begge fra spesielle familier hvor de følte seg utenfor. Vi blir også kjent med Patty og Walters felles venn, rockemusikeren Richard Katz som spiller en viktig rolle på godt og vondt. Vi følger familien gjennom forskjellige stadier i livet, gjennom opp- og nedturer, konflikter og gleder.

Jeg brukte lang tid på boka, men jeg likte den veldig godt! Den er utrolig godt skrevet, og beskriver forholdene mellom de forskjellige karakterene veldig godt. Boka anbefales på det varmeste!

Rubinrød

Jeg har lest 1 1/2 av de 3 bøkene jeg lånte med meg hjem til juleferien. Ikke imponerende kanskje, men Frihet av Frantzen er litt av en murstein, så det tar sin tid å bli ferdig med den.

Rubinrød av Kerstin Gier derimot leste jeg raskt. Bokas hovedperson er 16-årige Gwendolyn som lever litt i skyggen av kusinen Charlotte. Charlotte er pen, skoleflink og venter på å reise i tid! Gwens familie har mange hemmeligheter, og plutselig er Gwen viklet inn i disse hemmelighetene, det er nemlig hun som reiser i tid, ikke Charlotte. Men Gwen er ikke forberedet, familien har hele tiden trodd at det var Charlotte som skulle bli en tidsreisende. Heldigvis får Gwen hjelp av den kjekke Gideon og en gruppe mystiske menn. Men hvem kan hun stole på? Hvem har gode hensikter? Hva skjedde med Gwens tidsreisende tante? Og hva skjer egentlig mellom Gwen og Gideon?

Boka er lettlest og spennende, det er godt driv i handlingen og den er vanskelig å legge fra seg. Her er det passe doser mytstikk, spenning, konflikter, hemmeligheter og kjærlighet. To bøker til er på vei: Safirblå og Smaragdgrønn. Kerstin Gier er en av Tysklands bestselgende forfattere og skriver for barn, ungdom og voksne. Rubinrød er først og fremst en ungdomsbok som passer fra ca 14 år og oppover, men kan også leses av voksne.

Hva skal du lese i juleferien?

Ferien nærmer seg og jeg gleder meg til å få litt mer tid til å lese. Jeg har lånt med meg tre bøker hjem som jeg gleder meg til å lese. Rekker jeg alle tre i ferien? Rapport kommer i januar.

Jonathan Franzen "Frihet"

Kerstin Gier "Rubinrød"

Suzanne Collins "Dødslekene"

Jul i biblioteket

I dag har vi hatt første runde med julekalender i biblioteket, og det var veldig vellykket med mange deltagere. Vi har også laget en utstilling med julefilmer og julebøker, og senere i desember skal vi innimellom vise julefilm i midttimen.